Hvorfor bruker vi bilder når vi snakker og skriver?

Når noen vender det døve øret til er det lett å miste hodet. Særlig hvis du har kort lunte.

Vi leser ikke. Vi ser

Mange har notert seg – og kanskje til og med bak øret, at vi mennesker alltid har vært analfabeter. Vi har eksistert på jorden i millioner av år uten å kunne lese så hjernen vår fungerer derfor først og fremst billedlig. Bokstavlig talt.

At vi mennesker først og fremst forstår det vi kan se for oss, er viktig å legge seg på hjertet for de som  vil kommunisere effektivt, og ikke minst de som lever av å utvikle og bygge merkevarer.

Selv om det er helt høl i hue, syns vi ikke det er rart

I det daglige snakker vi i bilder, det vil si ikke når vi diskuterer eller studerer, men stort sett ellers. Vi syns for eksempel ikke det er rart at noen må ha det inn med teskje – i så fall er det ikke teskjeen vi syns er rar. 

Og selv om du bruker teskje er det ikke sikkert det faller i god jord, men i fisk. Da er det om å gjøre å ikke fly i taket, eller miste hode, men ha is i magen, gi full gass med gode kort på hånden – uten å måtte gå over bekken etter vann, eller over streken.

Bakoversveis

Den som må ha det inn med teskje kan ha sommerfugler i magen, eller sitter som på nåler. Da hjelper det lite å bruke slegge, store ord eller snakke helt i det blå, men derimot holde tunga rett i munn og passe på at ting henger på greip. Det er ikke noe vits i å gi en som er helt på tuppa bakoversveis. 

Og det er neimen heller ikke sikkert at den du snakker med har fokus nok til å høre gresset gro, eller faktisk ikke ser skogen for bare trær, har sett seg blind eller blitt hjernevaska.

Når du snakker til en som vender det døve øret til, eller det er åpenbart at ting går inn det ene øret og ut det andre, blir det som å skvette vann på gåsa, eller kaste perler for svin.

På jordet

Det skal selvfølgelig ikke stikkes under en stol at det kan være du selv som er på jordet eller på viddene, og med en skrue løs tråkker rett i salaten – kanskje fordi det har gått en kule varmt og du har tatt deg vann over hodet, eller at det er en hard nøtt å knekke. Ikke alt går som fot i hose.

Refleksen er kanskje å ta bena på nakken, men er du for eksempel første fiolin, kan du ikke glimre med ditt fravær. Den beste medisinen, for ikke å bli sittende med skjegget i postkassa, er å telle på knappene før du snur på flisa.

Og skulle du få et anfall av ekstrem fargeblindhet, noe som kan skje den beste, og bare ser rødt, kan det hjelpe å ta seg en kjeks.

Inn på teppet

Fordi det koster meg dyrt å slikke noen opp etter ryggen – eller snakke dem etter munnen, fjerner jeg bladet og snakker ofte rett fra levra. 

Og selv om det å bli kalt inn på teppet, som ikke er noe å slå seg på brystet for – fordi det kan bety at du må kaste inn håndkle og svelge en kamel eller to. Og selv om jeg er litt lut, og helt uten baller med lite stål i kroppen, stiller jeg rak i ryggen med stål i både ben og armer. 

Blokksberg er et fjell i Tyskland - hvor det ifølge nordeuropeisk tradisjon ble fortalt at heksene møttes for å holde gjestebud med djevelen.

Det kan selvfølgelig være situasjoner hvor det er smartest å ro seg i land med sikte på lavthengende frukt. – Eller at det eneste riktige er å legge seg flat og be om godt vær fordi du har driti på draget og slått under beltestedet, rettet baker for smed, eller sagt noe som er på trynet.

Vi har alle dager hvor vi går i bakken, eller på ryggen eller ned i kjelleren, men plutselig går ting til himmels – vi er da ikke i andre enden, som er på loftet, men i himmelen, som vel er i andre enden av helvete, som ikke må forveksles med å gå under jorda.

Og når vi blir bedt om å dra til helvete, tar vi det med en klype salt. Ikke vet vi helt hvor det er heller. Finner det i hvert fall ikke på Google Maps. Sånn sett er det mye lettere å dra dit peppern gror, og i hvert fall til Blokksberg – som ikke må forveksles med hytta på Hankø, for der er det helt konge.

Det er som kjent alltids noe å sette fingeren på. Men det er også mye du kan se gjennom fingrene med.

Debatten raser om det er det ene eller andre som er tilfelle i ansettelsen av den nye sjefen for et av verdens største fond – er avtalen gullkantet? Sikrer den tette skott og armlengdes avstand? Sjefen har uansett bestemt seg for å stå i stormen.

Ha det på badet – din gamle sjokolade!

Om alliterasjon og hvorfor vi husker det som rimer kan du lese om her. Om nordmenns bilde av seg selv, og hvorfor vi går på tur, uansett hva vi skal, kan du lese her.